Komplekser

Jeg har lurt på mange ganger hvorfor jeg fortsatt er ukysset. Som sagt er det gjerne fordi jeg er kresen og vil ha "drømmekysset", men det er godt mulig også fordi selvtilliten er ikke helt på topp når det gjelder å sjekke opp gutter. Jeg har for eksempel en del komplekser. Skal kanskje ikke nevne alle, men kan ta noen. La oss begynne med håret. Det er stritt. Det er ikke bare stritt, det er liksom superstritt. I det siste har jeg begynt å dusje om kvelden og ikke børste det etterpå for at det skal ha litt mer volum dagen etter. Det hjelper forsåvidt, men ikke på en god måte. Når jeg våkner er det egentlig bare en stor hårball som må brukes litt krefter på å få ned, men når det da har kommet ned ser det ekstremt flisete og slitt ut at det rett og slett ikke er fint. Jeg drømmer om krøller og jeg tok permanent en gang, men det endte bare i en stor floke.

Så har vi nesen. Den er ekstremt liten og jeg har egentlig ikke noe i mot det, men når en venninne kalte meg en fugl i 6.klasse fordi nesen lignet på et nebb, var det vel ikke annet å gjøre enn å bli misfornøyd. Personlig synes ikke jeg den ligner spesielt på et nebb, men den har på en måte en ekstra liten del. Den er ikke lang heller, men den er gjerne litt for lang i forhold til det den skulle ha vært..

Overarmene mine er ikke det peneste verden har sett, men så er jeg ikke boler heller da.

Så er det puppene. My boobs are not ok. Det fikk jeg virkelig svaret på i dag når jeg prøvde BHer. Før det første henger de i en alder av 19. Ser ut som jeg har ammet 3 unger allerede. For det andre synes jeg de er for store. De fleste jenter ville gjerne hatt større pupper, men jeg vil altså ha mindre. Det er bare ikke praktisk i det hele tatt med store pupper. So this goes out to you som vurderer silikon. For det tredje er den ene puppen større enn den andre. Da jeg prøvde BHer i dag og den ene puppen velter på en måte ut av BHen. Det er utrolig irriterende. Finner ingen BH som passer. Jeg burde fått de spesialsydd. En C og D-cup. Men jeg liker egentlig aller best å gå i sportsbh. Det for virkelig puppene mine mindre og ikke noe stress med at den ene er større enn den andre. Men jeg har på en måte tenkt at jeg bør begynne å bruke ordentlige BHer, sportsbh er ikke akkurat det mest sexy og feminine du finner, men jeg klarer det bare ikke. Det er så mye behageligere når puppene faktisk er limt fast til brystet (for ikke si klistret, stuck, ja, egentlig, most inntil..) Puppene er og blir et problem.

Så er det hoftene, eller de to bollene på siden. Ja, det er akkurat som to småboller. Du kan se for deg at man har liksom den vanlige kvinnekroppen med flotte, kvinnelige hofter. Så plusser du på en småbolle på hver side. Har irrietert meg over de siden jeg var 12. Det er nok litt mettet fett ja, men jeg har faktisk akkurat make hofter som pappa så det ligger FAKTISK i genene. Magen er jeg heller ikke fornøyd med da, men alle vil jo ha en sixpack så det er ikke noe spesielt å fortelle om.

Lårene er som to tømmerstokker (ikke hard som tre, mer myk som is..), i tillegg til at de gnisser om jeg går med skjørt uten strømpebukse. Mer er det ikke å fortelle, men det er ikke typisk pene lår da.

Leggene og føttene er det faktisk ikke så mye å si på. Kunne ønske jeg hadde mindre føtter, men str. 38/39 er jo egentlig ikke så gale da.

Gid, dette er typisk jente. Av og til hadde det gjerne vært grei å være gutt..

Så vet jeg det

Tok en test på start.no:

Kan du kysse?
Du er en god kysser. Men kanskje du har litt mere i baktankene enn bare ett kyss. Stå på så kan det hende.

Først bør jeg kanskje bli kysset eller ha kysset, vet ikke hva det heter egentlig.

Den egentlige greie dusten Odd

Jeg har som sagt ikke bare falt for kjendiser. Sommeren da jeg var 14 traff jeg en gutt som var (eller forsåvidt er) 4 år eldre enn meg. Akkurat denne sommeren gikk jeg vel egentlig bare og så på han på avstand. Sommeren etter derimot, begynte vi å snakke sammen. Vi snakket desverre ikke så mye sammen, men da høsten kom, fikk jeg tak i epost adressen hans og sendte han en mail der jeg spurte etter noen bilder han hadde tatt i sommer. De fikk jeg og han la meg til i msn (drømmestedet da jeg var 15). Hele høsten snakket vi hver dag på msn (romantisk, i know!) og en dag fortalte han meg at han var betatt av meg (eller at han haddde blitt det i sommer, litt trist om han hadde blitt det over msn egentlig..). Jeg var i himmelen! Men han hadde selvfølgelig lagt til at han var for gammel for meg, men jeg hadde han på kroken ihvertfall. Det skal være sagt at han fikk seg kjæreste noen måneder senere, så spørs hvor mye jeg hadde han på kroken, men det forholdet varte jo ikke så lenge heller egentlig..

Siden dette går ting med meg og han her, la oss kalle han Odd, opp og ned. Jeg møter han sånn ca 2 ganger i året (han bor i en annen by enn meg) og hver gang vi møtes, faller jeg for han, men etter noen uker forsvinner det igjen. Enkelte ganger gjerne fordi han ikke gjør som jeg vil. For eksempel: Sommeren jeg var 17 fortalte jeg han faktisk at jeg hadde vært forelsket i han siden jeg var 14. Vet dere hva han sa da: "Jeg skal ikke si noe jeg". Her åpnet jeg hjertet mitt og det er det jeg fikk tilbake! Jada, men da jeg traff han igjen, BOOM, tilbake igjen! Noen ganger når jeg snakker med han på nettet i dag for eksempel, kan han virke så utrolig uinterressert i meg, men med en gang vi møtes er han så flørtende og velvillig. DUST! (dere merker kanskje at jeg akkurat har hatt en dårlig samtale med han, han er egentlig veldig grei altså og jeg er ikke "på" han nå liksom..) Jaja, poenget er, det ble ikke noe kjøssing der heller..

Min første kjærlighet..

Min første ordentlige forelskelse skjedde da jeg var 12. Eller, man kan vel egentlig ikke kalle det en ordentlig forelskelse, jeg var desverre fortapt i en kjendis. Men som den optimistiske personen jeg er, fokuserte jeg på de positive sidene. Greit, han var kjendis, men han bodde i samme by som meg. Han var 6 år eldre, men om 6 år ville ikke det bety så mye. Han hadde kjæreste og var nesten far den gang, men kjæreste betyr ikke sammen for evig tid og jeg kunne gjerne leve som stemor. I dag har han 2 barn og er fortsatt sammen med barnas mor. Det er jo bra.

I dag klarer jeg såvidt å lese dagbøker fra den tiden jeg var helt fortapt i han. Det er helt utrolig flaut! Det året jeg var 13, handler dagboken BARE om han. For eksempel står det:

"I dag tenkte jeg på han, også kom plutselig en sang på radioen som en artist sang i et TV-program han var med i. Det MÅ være et tegn!"

Ja, slik stod det ca hver dag. Om ikke jeg hadde sett han i byen og fulgt etter han overalt. Forelskelsen varte i nesten 4 år. Heldigvis med innslag av forelskelser i andre gutter som jeg faktisk kjente. Men det første året tror jeg ikke jeg gjorde annet enn å tenke på han. Hele bryllupet er nedskrevet. Alt fra hvordan ting skulle foregå, hvilken kirke, festlokale, klokkeslett og bryllupsreise. Til og med dato på hvilken dag han skulle fri til meg var klar. Han her var jeg fastbestemt på jeg skulle få. Derfor førte det til lite interresse for andre gutter på ungdomsskolen og altfor lite kyssing. Men det skal være sagt, jeg kysset bilde av han hver kveld...

Jeg har faktisk laget en sang til han også. Egentlig handler den om meg og hvor trist at vi ikke er sammen, men den er ihvertfall på engelsk. Akkurat nå innser jeg hvor stakkarslig jeg er.

Ukysset og 19 år

Ukysset og 19 år. Slik er det med den saken. Eller ukysset er kanskje å dra det litt langt. Det skal være sagt at da jeg var 4 og en uskyldig gutt 3, ble vi tvangsgiftet og det endte rett og slett i et kyss. Jeg har til og med tatt tunge mot tunge med en jente da jeg var 6, men etter det har det stått på stedet hvil. Noen kjæresteforhold har jeg heller ikke hatt så særlig av, men i 5.klasse ble alle jentene i klassen enig om å spørre hver vår gutt i klassen. Jeg fikk verken nr 1, 2, 3 eller 4 på listen min, så jeg måtte bare ta til takke med det som var. Vi var sammen i en måned og vi gikk en tur sammen i løpet av tiden sammen, og det var vel egentlig ikke bare oss to heller. Bruddet var brutalt over en papirlapp. I 6.klasse var jeg sammen med han jeg hadde vært forelsket i siden 1.klasse, men det varte bare i 2 timer. Det var rett og slett for skummelt, så det var faktisk jeg som slo opp.

Siden det har det stått stille. Skal bli sagt at vi har alltid disse herlige guttene på byn som gjør hva som helst for et kyss, men som den håpløse romantikeren jeg er, er det ikke slik jeg ser for meg mitt første ORDENTLIGE kyss. Det skal være en gutt som jeg enten er hoooodestups forelsket i eller betatt av. Jeg må ihvertfall være tiltrukket av han. Kall meg gjerne kresen, men for meg vil jeg ikke bare være en av de som kliner med en eller annen forbipasserende. Det hadde gjerne vært greit da jeg var 13, men å få sitt første kyss av en fremmed person nå når jeg har fyllt 19, blir gjerne litt teit. Vi må ihvertfall ha noe på G..

Jeg skulle gjerne ha begynt på ungdomsskolen med slike ting. Men så snill som et lam som jeg var, begynte jeg ikke å drikke før det var lov, og gutter på ungdomsskolen var alltid mest opptatt av de jentene som drakk. Vi andre var gjerne litt nerdete og teite. Dessuten var ikke jeg interresert i gutter på min alder på ungdomsskolen. Jeg fallt bare for de eldre, uoppnåelige guttene og jeg brydde meg ikke om om de var uoppnåelige. De jeg fallt for, var de jeg fallt for, og om jeg måtte vente i flere år, så ville jeg gjøre det. I mellom tiden hadde jeg nok med å drømme meg vekk i hvordan vi møttes for første gang, hvordan bryllupet skulle bli og den førstefødte skulle hete. Til og med sommerferien da han fyllte 1 år var planlagt. Jeg ser i ettertid at den planleggingen har vært forgjeves, men jeg hadde det utrolig gøy da jeg holdt på.

Så nå sitter jeg altså her, 19 år og ukysset, klar for å fortelle verden veien til mitt første kyss, om det noen gang kommer...