Livet er rettferdig gitt..

Vel, ja, da skjedde det som skjedde. HAN og HENNE er sammen. De er i et forhold, et happy couple, to stykker som må ta hensyn til hverandre for hvilke valg de tar neste år, et ekkelt par som går og koser og kysser rett foran nesen på meg. Alt er liksom normalt. HAN har glemt den tiden da jeg var hans nærmeste, da HAN sa han var litt forelsket i meg, da HAN kunne holde meg i hånden uten grunn, da HAN sendte meg natta meldinger hver kveld eller kom opp til meg bare for å ligge i sengen min å bli strøket på armen. Ikke har HAN bare glemt det, men også hvordan vennskapet vårt var. Vi var bestevenner. Jeg var der ALLTID for HAN. Hvorfor kan ikke HAN være der for meg nå når jeg har det kjipt? Glemt er tiden da HUN holdt meg for narr, da HUN sa HUN ikke var forelsket i HAN, fikk meg til å tro at jeg hadde en sjanse med HAN, mens hun egentlig visste godt hvem HAN ville ha og hva HUN ville. Men JEG har ikke glemt det. Igjen står jeg ensom, dum og lurt. I tillegg har jeg blitt langvarig syk og deprimert, noe som ødelegger året og fremtidsplanene mine. Skal si livet er rettferdig.